Kanskje holder man opp å stille krav til seg selv fordi noen andre gjør det for en? Subtile hint er ikke subtile når de smerter som en kniv i ryggen. Og allikevel ville man ikke følt hintene som ondsinnete hvis man ikke innerst innvendig hadde et åpent sår som kniven kunne vris omkring i. Andre hever seg selv opp som forbilledlige - og man tror selv man gjør alt riktig. Er ikke det et paradoks, så vet jeg ikke hva et paradoks er. Og jeg vet alt.
Jeg har feil. Og det er altfor riktig av meg å innrømme det.
Nei, hvor er jeg bare god.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar