Salgbar

Hvem setter min pris,
betaler og tar meg med hjem?
Ingen ser min verdi.
Jeg poserer.
Jeg ikler meg høstens moter.
Jeg er meg selv.
Når aldri frem
og kasseres uansett til våren.
Det kan være det samme.
Lever godt i en eske
på bakrommet
og spiser meg ut
av gjeldende størrelse.
Min verdi synker med meg selv.

I morgen

Det vil kanskje være lettere
om jeg ikke tenker for mye på det.
Innimellom vandrer jeg
bakerst i bevisstheten,
men her er så dunkelt og skittent.
Alltid. All tid er for sen.
Aldri helt sikker på at
jeg føler i Dette Øyeblikk.

Hver dag som går er enda en dag
uten å ha forsøkt.
Enda en dag uten å vite.

Innover

Kanskje holder man opp å stille krav til seg selv fordi noen andre gjør det for en? Subtile hint er ikke subtile når de smerter som en kniv i ryggen. Og allikevel ville man ikke følt hintene som ondsinnete hvis man ikke innerst innvendig hadde et åpent sår som kniven kunne vris omkring i. Andre hever seg selv opp som forbilledlige - og man tror selv man gjør alt riktig. Er ikke det et paradoks, så vet jeg ikke hva et paradoks er. Og jeg vet alt.

Jeg har feil. Og det er altfor riktig av meg å innrømme det.
Nei, hvor er jeg bare god.

Langsomt, så langsomt

Hun gikk alene gjennom natten
og delte smil ut til tomme gater
og blinkende lykter.
Dekket fortauene med usynlige spor
og la retningen ut
i de lykkelige rynkene om øynene.
Hun hadde det ikke travelt.

Idet hun krysset byens lengste bro
og gikk over i siste etappe
smilte himmelen tilbake
og lyste opp veien foran henne.

Den timen hun hadde planlagt
å bruke på veien hjem
ble venn med den etterfølgende.
Ingenting presset på.
Og selv om føttene visste hvor de skulle,
var tankene fullstendig planløse
- og allikevel samlet om stedet
hvor hun ville snøre skoene av.

Biblioteket

Bøker er foredlet tre.
Hvorfor sitter jeg så i et glassbur
omgitt av sten og leser?
Skrift er sort blystoff satt i system.
Hvorfor virker teksten foran meg
som kaosifiserte bilder?
Ord er bokstaver i rekkefølge.
Hvorfor kan jeg ikke plassere dem
slik at de gir mening
for flere enn meg selv?

Vikle ut

Nuet hviler i seg selv.
Du har slått deg til ro
i det individet du har
tatt bolig i.
Du er blitt hjemmekjær.

Årene knytter seg inn
i hverandre i intrikate mønstre.
Menneskene omkring deg
fletter seg sammen.
Etterhvert dannes den hengekøye
du sover så trygt i hver natt.

Du er uthvilt
og klar for å vikle videre.