Half 'n' half and then another one

Haha
Symmetrically split in half in the surface of the glass table
Mirrored the features of her face
and she laughed in a way she had never laughed before
Her dimples fled in opposite directions
Now, where is the clown today?

As the foot is put down, neurons fly northwards
and fright steps in
Teeth ram into the angle of the staircase
The image is too vivid and the pain too real
But the foot stays balanced and in the next second
you step onto the next floor
When did the fall die?

The fingers ran across your neck
In the palm the others' feelings did reside
As payment was the time you shared
and the moments thrown out in a common time
We read each others inner texts
So why did we return the book ?

Everything has an expiry date.
Everything is best before.

Vespa in Mono

A Vespa resides on white foam.
It parks in the middle of my glass
even though the surface beneath it
continuously falls.
Saturday erosion just sat in.
Our agenda moves in sips of three.
Eyes seek other eyes above the circle
and as we are closing in on the bottom
we panic
and quickly refill our smiles.

And thus my nights in Mono resumes

Kveldslektyre; André Bjerke

Jeg skrev et dikt
i et sivfylt hav
Min finger gikk ned
i mørkets grav
og diktet - det var vekk
Jeg hadde brukt forgjengelig blekk

Skal du skrive dikt min venn
så må du bruke blekkfylt penn
Ikke som i sist natts drøm
i sjøer med for sterk strøm

Neste gang jeg skriver segn
under søvnens lune dekke
så må jeg passe å få gitt et tegn
så noen kan meg vekke!

Roskilde-stevet

(melodi: DDE - Det går likar no)


Æ våkna opp i teltet
Med tær'n kald og blaut.
Vann rainn inn eine øret
- æ lå nå der og flaut.


Tok på mæ fullt regnsett,
gikk ut på den danske jord.
Men det som faktisk møtt mæ
va en brun Roskilde-fjord!


Æ sett her på skåla
og lure på om æ tør lukt.
Kor my må man tål'a?
Av gjørme, piss og fukt?!?


Å-å-å, vi bygge dika no.
En demning og nå vollgrava.
Vi e jo reine heltan!
Å-å-å, vi bygge dika no.
Så leng vi sjøl e fin og tørr
- vi drit i naboteltan!
- " -

Med mudder opp t knærn,
og surt vann der oppefra
- æ spør; Kor faen e hæren?
Eller en sivbåt sånn som Ra?


Når du e på fornavn med nå støvla,
og adressa e Muddersjø,
så friste leiligheten i byen
- men korsn finn man rett busskø?!?


Æ sett her på skåla
og lure på om æ tør sjå
under den venstre såla
- og spyklatten æ trampa på!!

Å-å-å, vi bygge dika no.
En demning og nå vollgrava
vi e jo reine heltan!
Å-å-å, vi bygge dika no.
Og når vi så drar hjem igjen
- vi etterlate teltan!
- " -

-Stine 07.07.07

Følge

Dagene går og nettene smyger.
Livet leker titten på hjørnet
og jeg klarer knapt holde følge.
Bassen legger rytmen
for føttenes gang
og latteren lurer meg
fram til midnatt.
Atter et døgn snek seg forbi
og jeg sitter med et
undrende smil om leppene.

Forføreren

Jeg lengter så det gjør vondt.
Etter vissheten om at Dette er mitt nav
og herfra går mitt livs eiker ut.
Det brenner i meg etter
å løfte blikket og Se.
Se stedet jeg skal ta utgangspunkt i
- resten av mitt liv.
Hendene, pannen og tråden
som strammes i min rygg.
Så jeg vet hva jeg har å se fram mot.
En deilig smerte i brystet
er håpet jeg har og klamre meg til.

BACDEFGH...

Døgnet mitt står skjevt
i forhold til resten av samfunnet.
Innhyllet i mørke, stillhet
og snikende frustrasjon.
Og likevel vet jeg millioner par øyne
er åpne samtidig med mine.
Hvorfor skal A alltid komme før B?
Vend om på konvensjonene.
Nyt natten og sov i lyset.
De mørke timene er fullt ut mine.

Bly

Jeg har en blystift innkapslet i pannen.
Mor har alltid sagt vi burde få den fjernet.
Jeg må for all del ikke plukke på den,
for så går den i blodbanen
og jeg blir forgiftet.

Mitt hode er forsterket med bly.
Slik jeg ser det.
En halv centimeter rå kraft.
Andre har vett i pannen
og stål i ben og armer.
Jeg har en blyantspiss i topplokket.

Ved tavla i første klasse
plantet en kamerat resolutt
sin nyspissede Caran d'Ache
5 centimeter over mitt øye.
Jeg har skrevet siden den dagen.

Ingen fjerner vel kimen
til den man kan bli?

De fins der ute

Føttene som ikke sender mine
på dør neste dag.
Øynene som ikke
vender ned i bakken,
men memorerer mine
smilerynker.
Ordene jeg ikke har
hørt på lenge,
og denne gangen
kan tro på.
Fingrene som finner veien
mellom mine der vi går.

I går kveld var de ørkesløse
- jeg sov på enerom.

Klepp

Den nye byen
kryper under min hud
setter mothakene fast
og jeg er låst
på et nytt sted.
Rynker av bekymring
burde preget min panne
men istedet er øynene
på stadig leting
etter enda mer å nyte.
Tilværelsen er merkelig
lett å holde ut.
Og hva som skjer i morgen
vet ingen uansett.

Et alkohyl i natten

Svartedøden raser
blant de små grå hver helg.
Et folkemord jeg vil stoppe,
men hver fredag er øksa
plassert i mine hender igjen.
Lærer aldri av grusomhetene
som utspiller seg i svømmende øyeblikk
og stillheten som senker seg over neste dag.
Bortkomne minner
og dunkende fantomsmerter
banker i hver drepte celle.

Sfærisk natt

Min intimsfære er elastisk.
Den utvider og trekker seg sammen.
Noen ganger består den av 3 dører og stillhet.
Andre ganger ligger den godt under huden.
Som oftest er det en armlengdes avstand som skal til
- selv om noen armer får komme tettere på enn andre.
En sjelden gang slipper jeg ikke engang inn meg selv.

---

Han rakte tilfeldigvis armen ut,
la den om hennes midje
og trakk henne til seg
- like før hun tråkket i hundelorten.

-

Han syntes debatten gikk fint,
stemningen var god
og publikum lyttet oppmerksomt.
Men idet han startet på sitt
avgjørende argument,
la hun hånden over hans
- og avbrøt elegant.

-

Lillesøster var tett på
å sovne i sofaen.
Hun lå med hodet
i sin søsters fang
og et par hender
strøk ømt over hennes hår.
Et lite kyss ble plassert
på øretuppen, og et lavt
"sov godt" lød i rommet.

-

Jeg skulle bare lene meg over deg
for å få fatt i saltet,
men plutselig lå min hånd på din skulder.
Jeg så du trakk deg sammen og stengte av,
og jeg vendte ryggen til.

-

De rørte ikke ved hverandre
da de gikk ut av taxien.
Heller ikke da de nærmet seg hans hus.
Dørene i hans trappeoppgang ble passert
uten at de dultet bort i hverandre.
Det var først da de kom innenfor hans soveromsdør,
at hender berørte kropp og munn møtte munn.

---

Vil du dele min luft kreves tillatelse.
Jeg innvilger den mer eller mindre ubevisst.
Noen tråkker over, andre slipper jeg inn og lukker ute igjen,
men de fleste - de aller, aller fleste - får faktisk gi meg en klem...

Jakt

Om du var en jeger
og jeg var en due,
lå jeg nå på bakken
med skadeskutt vinge.

Men du plukker meg ikke opp.
Du har hagla rettet mot himmelen,
klar for neste bytte.

Det heldige med skadeskutte fugler
er at de noen ganger våkner til live
- og flyr i motsatt retning,
vekk fra livsfare,
en erfaring rikere.

Hvem kan si om fuglen
du nå sikter mot
smaker bedre enn
den du lot ligge ?

CPH - OSL - TRD

Hun visste ikke helt hva som gjorde at hun frøs. Om det var bygningen konstruert av kaldt glass og stål, eller følelsen av å være litt ensom og forlatt. Eller var det rett og slett at hun var for stolt til å ta jakken på? Innerst inne visste hun svaret. Hun skulle ønske hun var ventet på, at et av menneskene som sto under "Ankomst utland"-skiltet var der for henne. At hun kunne lese den forventningsfulle sitringen lyse ut av øynene til en spesiell når døren skled til side og hun møtte hans blikk. Etter at han hadde forlatt henne ved gate 35 for to år siden, hadde hun fått et ambivalent forhold til flyplasser. Erindringen av å trille sin koffert ved siden av noen som trillet sin egen i samme tempo, og fire føtter som gikk mot samme utgang og sto sammen i kø, var fremdeles tindrende klar. Nå hadde hun bare styrken tilbake. Styrken til å finne en liggestol, åpne den bærbare og utstråle et bilde av verdensvant jente som reiser alene titt og ofte. Hun fryktet jo ingenting. Og håpet på like lite.

Et par vandrende føtter har alltid en destinasjon. De legger opp kursen etter målet, og legger inn små endringer ettersom hindringer på veien oppstår. Semskete, høyhælede, sammensnørede, hullete og nypussede. Sko krysser gulvet i varierende tempo. Et menneske forbanner gnagsårene etter forrige helgs bytur. Et annet vurderer å bøye seg ned for å knytte skolissene, men bestemmer seg for å vente til bussen er her. Vekten flyttes fra venstre til høyre ben. Det blir lenge å stå og vente.

Han priser seg lykkelig over at han ikke reiste med ekstra bagasje. Det gjorde alt så mye lettere når håndbagasjen var alt man behøvde. For var det et sted han ikke ville oppholde seg over lang tid, var det flyplasser. Luften var knasende kald og sto aldri stille, og lukten av pølser og menneskene som hastet forbi fristet ikke. Transit er tingen. Raskt inn og like raskt ut. Det var jo likevel ingenting å hente her. Mennesker med unnvikende blikk slik bare mennesker i kollektivtrafikken kan unngå å se hverandre. Han dro kortet gjennom siste innsjekking og ville bare sette seg i setet, slumre inn og våkne hjemme i leiligheten. Det var ingen som ventet på ham i ankomsthallen, så hva hadde han der å hente? Og idet han lente hodet tilbake og overså flypersonalets sikkerhets-demonstrasjon, sendte han en bittersøt tanke til mennesket han engang ventet på i en annen ankomsthall, i et annet liv.

Et par vandrende føtter har alltid en destinasjon.
To par vandrende føtter følger derimot sjelden den samme kurs.

Tjern

Hvor dypt går et menneske?

Kan man stikke hånden ned i dets bunnslam.
Vurdere hvorvidt sanden
er dekket av skjell eller tang og tare.
Min innsjøs bredde er for tiden
åpen for fri ferdsel.
Men ingen fascineres av min natur.
De nakenbader om sommeren
- og vinteren lang er jeg tilfrosset.

Hvor dypt går et menneske?
Når det ikke selv vil dykke til bunnen.

Ridende rytter til hest

Jeg er en vagabond i ord.
Den nye samtalen
er meg ridende over pampasen,
over nytt, ukjent land.
En ensom cowboy
på vei inn i et bakteppe
som skal forestille horisonten.

Men går solen opp eller ned?

Derpå

Man våkner litt utpå dagen
med følelsen av at man har mistet noe.
Et par trøtte øyne myser ut i rommet,
teller antallet kjoler på klesstativet
og forsikrer seg om at alle gitarstrengene er hele.
Hånden dykker ned i veska som ligger slengt på gulvet
og undersøker at alle bankkort er på plass
i den lommeboka som mirakuløst nok ble med hjem igjen.
Mobiltelefonen, fylt med pinlige meldinger,
ligger heldigvis på nattbordet.

Man puster lettet ut,
men blir ikke kvitt følelsen av tap.

Konkrete objekter blir alltid med hjem
- abstrakte konsepter som stolthet og integritet
forsvinner dog med forbausende letthet.

Punktum

De store linjene.
Kan de være perforerte?
Mange år senere.
Et annet liv,
og likevel ikke.
Det var visst dette
de kalte Tiden.
Kaster jeg den fra meg,
og påvirker jeg slett ingenting?
Linjer på arket
og i huden finnes.
Men eksisterer min bane i historien?
Eller er jeg kun en prikk?

For noe...

Hvorfor brenner jeg ikke?
Dypp meg i tennvæske.
Dekk meg med svovel.
Tøm meg for alt vått
og sett ild til.
Noe må da være galt
når alle andre lever og ånder.
Jeg fører bare til frustrerte fedre
med white spirit-flaska i den ene hånden
og en ustekt biff på spidd i den andre.

Min grillsesong lar vente på seg.

I senit

Trærne holder deg fanget, jeg vet.
Du har fått livstid og tør ikke flykte.
Fuglene virvler støvet opp når de letter.
De dyktige kan overkomme endeløse murer,
men du bader i gjørme og kommer ikke opp.
I rolig solskinn størkner du.
Men gjett i hvilken sky jeg sitter?
Vi er gjensidig forbannet på hverandre.
Fra stjernene ser du liten ut,
om vinteren blir du til is.
Det kommer øyeblikk hvor du forstår
at min utsikt er bedre.
Jeg ser du allerede er på vei hit opp.

Nå står du i senit
og ser høyt med hele deg.

Paradoks

Han og de andre
som tilfeldigvis spytter på armen din,
tørker den av og gjentar det hele
for å kunne røre ved deg.
Slike som nikker, sier ja
og tar deg i hånden.
Du innser du ikke kan ta dem på ordet.
I stedet omfavner de en annen,
holder blikket ditt og rister lett på skuldrene
med Ubekymret Skyld skrevet i pannen.

De trekker tau
- og du blir revet i stykker.

Solid

Jeg vil endre deg
fra granitt til diamant.
Jeg vil gjøre
det omskiftelige i deg
stenhardt.
Slik at du aldri ser meg
på en annen måte
enn du gjorde første gang.
Kan man elske til
grensen av det forsvarlige?
Med den samme kraft
som når en kule forlater kammeret
eller et førsteinntrykk
går fra kriblende tær
til svimlende isse.
Jeg vil levendegjøre skrift
og bli offer for fast materie.
Jeg vil skytes inn i den andres liv.

Inkubasjon

Juletrær plantes i julis sommervarme.
Påskeliljefrø settes i jorden senhøstes.
Og feriepengene samles opp gjennom hele året.

Jeg er den 10 cm høye julestjernen
på gartneriets sommerhete rullebord.
Jeg er det lille frøet, vindruene som snart
skal tråkkes på og deigen som sakte
men sikkert øker i omfang.

Jeg skal bare ha ekstra gode vekstvilkår,
en høy nok rentefot og våkende øyne.

Så skal du se jeg kommer til
å lønne seg jeg også.

Etasjer

"Jeg ser deg" sa du,
med blikket i gulvet.
Vi tok heisen sammen hver morgen.
En dans i halvvåken tilstand
fram til døren skled
og fingre trykket på knapper.
Første blikk fyrte løs et spill
hvor to par føtters posisjon
og vår pust utgjorde trekkene.

"Vi later som vi reiser et sted" sa jeg,
og savnet reisefeber og mystiske,
runde sirkler på kartet.
De andre dro ut i verden
- vi reiste i små øyeblikk,
side ved side, opp og ned.
Lot oss forsvinne i gulv og tak, borte for alltid.
Ingen husket oss resten av dagen, og da vi skilte
vei var bål tent i våre øyne og natta altfor lang.

Soloppgang i Stines nye bloggunivers

*Snipp* Og der var mitt nye digitale univers' silkebånd klippet over! Så blir det spennende og se hvor ofte, hvor mye og hva jeg får overført til sort på hvitt - and off we go...

NB: For å ikke "oversvømme" internett med mitt skvalder, velger jeg å flytte alt blogginnhold jeg opprinnelig hadde på mySpace-siden min hit. Ergo blir det en god del innlegg nå i starten. Så får vi se om jeg kan opprettholde tempoet senere... Meget tvilsomt. Men morro ska' det bli!!