Grenseløs

Heldigvis behøver

man ikke visum

for å slippe inn

i en annens hjerte.

Midten

Jeg har alltid likt

å være midten-jente.

Det passer meg fint

å stå mellom ytterlighetene.

Så får jeg oversikt

og kan holde et øye

med det hele.

Da jeg var liten

trivdes jeg sovende

mellom mor og far

i dobbeltsengen.

Jeg befinner meg mellom

to søstre - vi er

tripp trapp tresko

i personligheter.

I en gruppe er jeg hverken

leder eller underordnet.

Jeg er diplomaten

ute i skyggene.

Den som observerer,

tier stille

men så kommer med

kommentaren som løser alt.

Slik jeg megler i familien,

blant venner og

i mine egne tanker.

For jammen sitter ikke

to Stine'r også

på hver sin side

av mitt hode

og diskuterer høylydt.

Salgbar

Hvem setter min pris,
betaler og tar meg med hjem?
Ingen ser min verdi.
Jeg poserer.
Jeg ikler meg høstens moter.
Jeg er meg selv.
Når aldri frem
og kasseres uansett til våren.
Det kan være det samme.
Lever godt i en eske
på bakrommet
og spiser meg ut
av gjeldende størrelse.
Min verdi synker med meg selv.

I morgen

Det vil kanskje være lettere
om jeg ikke tenker for mye på det.
Innimellom vandrer jeg
bakerst i bevisstheten,
men her er så dunkelt og skittent.
Alltid. All tid er for sen.
Aldri helt sikker på at
jeg føler i Dette Øyeblikk.

Hver dag som går er enda en dag
uten å ha forsøkt.
Enda en dag uten å vite.

Innover

Kanskje holder man opp å stille krav til seg selv fordi noen andre gjør det for en? Subtile hint er ikke subtile når de smerter som en kniv i ryggen. Og allikevel ville man ikke følt hintene som ondsinnete hvis man ikke innerst innvendig hadde et åpent sår som kniven kunne vris omkring i. Andre hever seg selv opp som forbilledlige - og man tror selv man gjør alt riktig. Er ikke det et paradoks, så vet jeg ikke hva et paradoks er. Og jeg vet alt.

Jeg har feil. Og det er altfor riktig av meg å innrømme det.
Nei, hvor er jeg bare god.

Langsomt, så langsomt

Hun gikk alene gjennom natten
og delte smil ut til tomme gater
og blinkende lykter.
Dekket fortauene med usynlige spor
og la retningen ut
i de lykkelige rynkene om øynene.
Hun hadde det ikke travelt.

Idet hun krysset byens lengste bro
og gikk over i siste etappe
smilte himmelen tilbake
og lyste opp veien foran henne.

Den timen hun hadde planlagt
å bruke på veien hjem
ble venn med den etterfølgende.
Ingenting presset på.
Og selv om føttene visste hvor de skulle,
var tankene fullstendig planløse
- og allikevel samlet om stedet
hvor hun ville snøre skoene av.

Biblioteket

Bøker er foredlet tre.
Hvorfor sitter jeg så i et glassbur
omgitt av sten og leser?
Skrift er sort blystoff satt i system.
Hvorfor virker teksten foran meg
som kaosifiserte bilder?
Ord er bokstaver i rekkefølge.
Hvorfor kan jeg ikke plassere dem
slik at de gir mening
for flere enn meg selv?

Vikle ut

Nuet hviler i seg selv.
Du har slått deg til ro
i det individet du har
tatt bolig i.
Du er blitt hjemmekjær.

Årene knytter seg inn
i hverandre i intrikate mønstre.
Menneskene omkring deg
fletter seg sammen.
Etterhvert dannes den hengekøye
du sover så trygt i hver natt.

Du er uthvilt
og klar for å vikle videre.

Pompøsitet er poesi det også...

As you close your eyes
and wander off into your sleep
I walk about in the back
of your mind.
You won't let me out.
I am captured within your night
with no escape.
And as we play
in the meadows
of your subconscience
we decide
to never wake up again.

Viljeløse redskap

Noen hevder vi er viljeløse redskap.
Noen hevder stjerner styrer vår skjebne.
Men bare vent til stjernetåken driver bort, så vil du se.
At dette er morgenen hvor alle følelser vekkes.
Med solen.
Jeg priser solskinnet
og ingen skygger hjemsøker mine vegger.

Ingen ventet dette,
men jeg feilbedømte
og siktet for høyt.
Du er det betingelsesløses budbringer.
Og på tross av meg selv
fikk du meg over på din side.
Du holdt pusten og døren for meg.

Blått er nå min sinnstilstand.
Blått er et hellig sted,
hvor knuste drømmer finner ly.
Jeg vil ikke lenger være
bandasjen på andres sår.
Jeg var høy, men nå
er jeg jordnær.

Et ønske er en gratistur.
Men jeg har allerede betalt dyrt.
Hvor mange ønsker falmer
ved møtet med virkeligheten?
Hvor mange ønsker snus til sorg?

*klirr*

Å sitte i glasshus gjør meg skremt.
Lommene er fulle av stein
og mine fingre klør.

Jubelektrisk

Noe gjør så godt
at man blir i tvil
om hvorvidt det
egentlig er smerte
man føler.
Når smilet bryter ut
fordi man ikke formår
og gjøre annet enn
å lage grimaser
av glede.
Alt man er,
materie og ånd,
smelter sammen
og jubler.

Mynte

Hvis penger vokste på trær
ville det vært høyere opptakskrav
på gartnerskolen.

Ettertenksom

Langt på vei.

For sent.
For lite.

Og det gjelder
for oss alle.

Finn fem feilfrie

L evende i kropp, sjel og alt utenfor, alt inni og alt der framme

Y r av forelskelse og oppdagelsen av hans nybakte boller i mitt skap

K unnskapen som strømmer fra mine øyne til øverste trinn i pyramiden.

K lingende rytmer i øret, dunkende bass i hjertet og susende stillhet i rommet

E rkjennelsen i det å føle lykken spre seg i luften omkring meg og den jeg Er.

Hvite åkre

Den dagen du virkelig fryser
for første gang på et år.
Røyken blir synligere.
Og 365 dager eldre
er livet et nytt liv.
Og allikevel det samme.

Du beveger deg raskere
enn verden.
Snurrer rundt en akse
dobbelt så hurtig som før.

Her oppefra ser jeg
litt forvirret ut.
Svimmel av alle nye inntrykk
som blandes med de gamle.
Høsten er atter her
med vann som bølger
--

fram og tilbake,
inne i vinduet,
etter mine bevegelser,
danser etter min pipe

I en Honda CR-V en regnfylt torsdag kveld

"Nå kjører vi fra livet",
sa lillesøster,
da vi to kikket oss
over skulderen
og prøvde å telle antall
gulstriper på veien bak oss.
"Hver meter er en del av livet".

"Men hva med all veien
foran oss",
sa jeg
og likte ikke tanken på
alle opplevelsene
jeg gikk glipp av
i horisonten bak meg.
"Vi har jo flere mil vei
å se fram til".

"Si ikke det",
sa lillesøster.
"Bremsevæska er slutt,
en trailer skrenser over
i vår kjørebane
og plutselig ligger
livene våre i grøfta".

Jeg hater det
når lillesøster
har rett.

Skritt

Nei - spor...
I snøen
Spor er lydløse
Men når ut til flere
Å ta et skritt
Å lage et spor
Bortkastet lyd
Men massivt ekko

rAppell til deg

Jeg rappellerer ned
i ditt varme favntak.
Stoler fullt og helt
på ditt toppanker,
slapper av og
henger trygt
i ditt rep.

A til B

I evig skytteltrafikk med blikket rettet fremover.
Løft hodet og se det blå, grå, hvite, sorte.
Bygningene du ikke vet hvordan ser ut
om noen finner på å spørre.
Fuglene som kvitrer etter din oppmerksomhet
og regnet som prikker deg på skuldra.
Løvet som høyt der oppe støtter seg

mot hverandre og leker hviskeleken.
Faller ned og forteller
små sorte biller om din ignoranse.
Du overser små gule blomster i finstasen
og tramper på barnas krittegninger i gata.

Blindt kommer du
deg til punkt B
og sier deg fornøyd
med det.

Hm?

Jeg skriver ikke
dagbok lengre
Det ble for mye
meg og mitt
Nå presser jeg
all egoismen
inn i dikt istedet

NSB

"Første stopp Ler.
Ler på høyre side."

- men venstresida mi strigråter...

Post

Husker hvordan din hud
la seg mot min.
Du førte meg ut
av denne tidsregningen.
Rytmer fra nitommers spiker
pulserte i bakgrunnen
og jeg glemte hvor jeg var.
All fokus var rettet
mot vår kvadratmeter
og vi følte innenfra og ut.

Glemte etter en stund
din huds struktur.
Lydene som fulgte handlingene
forstummet og nettenes bevegelser
kom fra en annen tidsalder.
Små lyn av en smak, en lyd
eller en berøring kan enda
gi seg til kjenne.
Men helheten i timene
forsvant ut i intet.

Storås

Kjølig grønn duft
kiler en nese
som er rødvinsrød.
Jentene ler og
dagene ligger i horisonten.
Med duk mot himmelen
og venner som kommer
fryser jeg gjerne litt mer.
Kanskje finnes en skatt
der ute i skogen?
Grønne hakkete trær
mot grå skyer.
Og lyset bringer toner
av fremmede nyanser.
Jeg lever til fulle.

Hailiv

Dere lar meg stadig
sitte alene ved havet.
Må trekke meg innover
i ly for den sure vinden.
Ly for suset i
det tomme der ute.
Dere svømmer som hai
ved ferten av
blod i vannet.
Og jeg er uten livvakt.
Ser aldri finnen
men legger ut på svøm.
Og nyter deres tenner
idet de hugger tak.
Rød sjø er alt
jeg lever for.

Vertikalt vann

Alt er vått utenfor.
Jorda blir myk og fruktbar,
himmelen grå og gledesløs.
Vinduene jeg forsøker
å se gjennom renner.
Og mine kinn
vil snart vætes i saltvann.

Er det derfor det er
tørke inni meg?
Mørkt slik februar er nattestid
og knusktørt som døde blomster.

Verden suger livsvæsken
ut av mitt system,
og deler det villig
ut til alle andre.

Ledd

Når alt det mørke
gjør inntog i stadig nye former
og du ikke rekker å reise deg
før du atter havner på kne.
Vit at før eller senere
er knærne knirkefrie
og leddene virksomme igjen.

Og du fyller hele din lengde
til randen.

O <--- You are here

Jeg velger å tro
dine skritt
går i min retning

Tanker fra min tlf

To utekvelder på rad?
Du kan like godt
avlive meg med det samme.

Tør jeg trykke send?
Jeg angrer nok imorgen.

Tenker du stadig?
Jeg er slett ikke så farlig!

- Samtalen er dessverre
havnet i et sort hull -

Jeg har nettopp fått kalde føtter,
og noen ganger er det
heller ikke så verst
å gå til sengs
med en melkesjokolade...

Er, være, vært

Jeg har aldri vært.
Så hvordan kan jeg bli?

Jeg er noe, men hva
det er vet ingen.
Jeg er ikke for meg selv.
Og ingen er seg for meg.
Trenger noen den jeg er,
og vil det noen gang være
noen som gjør det?

Jeg vet jeg er blå.
Det er ihvertfall noe

Ikke slipp tankene inn nå, Stine!

Bare skyv litt til. Det går bra, så lenge du ikke åpner den lille døra som gjemmer alle bekymringene du har i deg. Kjenner du det krible i håndtaket, klø deg på haka, bit av et par negler, kjøp et par øl, spis en plate sjokolade, se neste realityshow, syng to sanger til, sykle et par mil, send noen sms-er til venninner, sorter cd-ene dine, sov et par timers tid, bak brownies, jogg i tyve minutter, se siste ukes film enda en gang, se i gamle bilder, ta en dusj, les dine gamle ukeblad, rydd i skapet ditt, drikk te og spill sjakk, les daVinci-koden for tredje gang, sett på en klesvask, gå og kjøp en dvd og to cder, smugtitt på naboen bak gardinet, sorter klærne dine, let etter godteri i skuffen, gå ut og bruk mer penger på godteri du ikke fant i skuffen, se deg selv i speilet og hold inn magen, sukk over hva du ser, spis is, spis en skål is til, prøv kjoler, smink deg, vask ansiktet, se enda et realityshow, sov, klø søsters hodebunn, sukk. Skriv et par dårlige dikt.

365

Under slike vekstvilkår vokser dagene sammen til en måned. Og se! Der gikk det et år fordi sola hopper opp og ned. Tida flyr når man har det gøy - men ting tar også tid. Noe så relativt har vi vel aldri sett. Hvor lang tid tenkte Einstein på det? Tikk, takk, jo, du, det lakker og lir. Og som man sier kommer julaften på kjerringa hvert år. At hun aldri lærer.

Selv liker jeg det som er sakte. En kassettspiller med nesten tomt batteri. Klokker uten sekundvisere. En snegles spor som nesten rekker å tørke før den har flyttet på seg. Jeg er et dovendyr som lever årene i ratio 3:1.

Flores

Uten sko på kjølig marmor
Uten skjerf i kraftig vind
Ubeskyttet og risikabel
Men hånd i hånd
med elementene
Slik vi så dem på TV
da vi var små
Mindre enn vi er nå

Vi kastet klærne
og løp ut i plaskregnet
Håret var vått på under ett minutt
Og vi lo i flerfoldige

Snurrende, med armene ut til siden
På toppen av et murhus
Kalde dråper traff varm betong
Og mine små tær
nøt det lunkne møtet

Fluebein

Alt man skal ta tak i.
Jeg prøver ut systemene
som fins i meg.
De fungerer.
Kryss av.
Slett fra kalenderen.
Og tenk praktisk.
Dette kan jeg.

Men spør meg om
jeg kan være kreativ.
Impulsiv. Intuitiv.

Stål mot glassdør
og jeg vet jeg bør reise meg.
De jeg vil møte
er der ute et sted.

Jeg er plantet blant
putene, kiloene og moralen.

Tidlig dag

Du står i speilet.
Mørk under øynene.
Musikk i øret
og frykt for å skru over
til stillhet.
Sliten i dagen
enda det er Neste Morgen.
Nettopp.
Når dagslyset kommer
forandrer alt seg.
Andre våkner
mens jeg sover over
halvparten.
Når drar man stripen
fra hodets halvsirkel
og setter strek.
IngenTing ender slik det bør.
Og gamle spøkelser
hjemsøker dagen derpå.

Nå skrur jeg meg selv fram.

Danger! High voltage!

My looks play along
once in a while.
A menace to society,
with my nose to the sky
and pointing out what I want.
Too hot to handle,
out on the ledge
and balancing
whoever and whatever
needs balancing.

A real threat to nature
- but like a volcano,
I erupt only once in a century.

Most of the time I am
too little of myself
and companies arrange hikes
to climb up and see
my dead crater.

Utelivslei

Lysten til å utforske
siden over midnatt
er borte.
Glider rake veien
gjennom kjernen
og til sengs.
Var pyntet og klar
fem timer tilbake
men to blanke
og mye latter senere
er jeg åtte timer ferdig.
Hjemme venter varme og søvn.
Ingen blikk
men mine i speilet.

Bagasje

Flyselskap roter den bort.
Min emosjonelle er
satt unna for godt.
I hverdagen henger veska
på skuldra mi
og består av bøker og musikk.
Gode ting.

Fredag ble jeg belastet
for flere kilo overvekt.

Even

En liten pjokk,
halvparten min høyde.
Han fyller hjertet mitt likevel.
Og alt han gjør og sier
avstedkommer smil
rundt mine øyne.
En eventyrfigur som lever.

About me

When the dust bunnies have been throwing conventions under your bed for a month. When you no longer remember what colour your desk is under all that mess. When the last time you went to the dentist you got a lollipop for being such a "brave girl". When you tell yourself there are still two more days to buy those 25 Christmas presents you need. When the letter you wrote to your cousin last fall can actually still be sent - you just need to change the last number of the year. When you frantically start reading your curriculum, at page 1, 24 hours before the oral exam. When you tell yourself you'll visit your friend who's studying medicine in the US next year - just to find out that she's been working in your local hospital for two years. When you decide to go on a date with that guy that asked you out a while ago, he tells you he is now married. When your name is Stine and you are born with an enormous need to "finish this tomorrow".

Welcome to the world of a Procrastinator Extraordinaire!

Ambisjoner

Jeg vil bare skrive og skrive.
Fylle alle hvite felt i verden.
Se mine kråketær fylle
tomrommet mellom to
parallelle sorte streker.

Men man skal jo også si noe.
Det skal ligge en mening bak,
enten på selve streken,
eller mellom linjene.
Og den store skrekken er
at jeg ikke tror jeg
har noe å meddele.

Så hvis man likevel vil skrive
slik som jeg gjør nå,
fyller det hvite med sort blekk,
og nærmer meg enden av siden,
uten egentlig å ha
sagt noe som helst,
hva får man så ut av det?

Vel, jeg har skrevet.
Neste gang skriver jeg Noe.

Fram

Det er en skygge
bak min skulder
Den dytter meg framover
I det øyeblikket
jeg løfter foten
fyker jeg inn i det neste
Lenger enn jeg hadde tenkt

Er det dette som kalles
framgang, skjebne, et liv?

Noen som lever halvveis
under min hud
og gir meg nok vind
i seilene
til å ikke stå stille

Enda så gjerne man vil

Aften og på vei hjem

Silhuetter i blått og lyselilla.
Jeg er tilbake.
Stien går rett fram
og jeg står bak tøylene igjen.
Ingen andre enn meg selv
kan stoppe meg.
Selv om årene legger seg
ovenpå hverandre
er jeg øverst.
Og jeg forblir meg selv.
Den jeg etterhvert liker.
Skulle bare hatt
litt mer kontroll
på bruken av kunnskap.
Bruken av livet
vet jeg alt om.

Relativ tid

Hvor lang tid er for lenge av din?
Frykter jeg har gått i fella igjen.
Og den smekker hardere
enn noensinne før.
Jeg trodde jeg så hvor veien gikk
og lot det kriblende ta over.
Og her settes kjepper i mine hjul
og jeg havner i grøfta.
La meg bare slikke mine sår et stykk tid
så skal jeg nok fylle meg selv opp igjen.

Du tømte meg nemlig litt der en stund.

På andre siden

I døren skremte du vettet av meg.
Og uten fornuft er det kun følelser tilbake.
Så man kan trygt si jeg har gjort det igjen.
Gått like inn i løvens hule
og bedt om å bli spist.
Og nå drømmer jeg om dine kyss og blå øyne.
For ingenting er så tydelig et tegn på at jeg har falt
som at glassheisen i meg slipper kabelen
og faller faller faller
like ned i mellomgulvet.
Kunne du kjenne øyeblikket hvor den glapp?
Da begges hender tok i dørhåndtakene
og jeg instinktivt visste du sto på andre siden.
Og ingenting i mine øyne kunne skjule hva jeg følte da.
At jeg falt innvendig.

Så nå ligger jeg her,
med følelsene spredd omkring meg
- og avventer situasjonen.

Minesveiper

Jeg glir frivillig inn i ditt farvann.
Min ubåt er blendende hvit
og umulig å skjule.
Du ligger gjemt på lumske steder,
slik du alltid har gjort.
Hvem vet når du
torpederer min ferd?
Min harpun er butt
og kan ikke stikke slik din kan.
Så var det egentlig smart av meg
å dykke ned i denne retningen?

Discount

Add one to another.
We are merely numbers in his line.
Fingers pushing the marble rightwards
and multiplying by ten.
And what do we get from it?
Cheap beer and a sense of being special.
Oh, denial is so sweet
and living a lie is the only way to live.

Olympen

Det nye er at jeg tør.
Men er graden av mot for høy?

Jeg burde kanskje ta det litt med ro.
La dem ta tøylene fra meg
og styre hestene selv.
Men det er akkurat som om
Pallas Athene i meg er våknet
og er trådt ut på krigsstien.
Og jeg trives i min nye rolle.
Den usårbarlige kvinne
som styrer sin verden dit hun vil.
Jeg er ikke redd for å bli sterkere.

Fortid er ikke framtid

Du var varm hud på puta mi.
Den luktet fremdeles av deg neste dag.
Det var din hånd som strøk
håret unna min nakke.
Jeg kan enda fornemme den over huden.
Det var dine lepper som rørte mine.
Idag er de myke og rødmende fyldige.

Men var det dine følelser som lå bak?
Eller var alt kun kald kalkulasjon?
I det du praktisk talt løp ut av døren
neste morgen, visste jeg svaret.
Etter det har jeg kun delt seng med angeren.
Den kan jeg iallefall stole på kommer tilbake.

Lille mor

Min mor er bekymret.

Jeg har for lite klær på
når jeg går hjem
alene midt på natten.
Jeg stryker på eksamen
og må flytte hjem
uten ny jobb.
Jeg drikker for mye øl
og går aldri hjem først.
Jeg spiser ikke grønnsaker
til middagen jeg aldri lager.
Jeg sover for lenge
og blir usunt rundere om livet.

Min mor sover ikke om natten.
Hun ligger våken og er bekymret.

Takk for det -
jeg er altfor glad i deg også.

Vrøvl

Gamle ansikter er
fremdeles levende.
Men mine nåværende smil
rettes mot de som er
et annet sted.
Man kan ikke le retrospektivt
og jeg nyter menneskene
som kjenner meg
som den jeg er i dag.
Gamle minner vekker latterkuler
men nye opplevelser
danner dagens kjærlighet.

Jeg velger å leve i øynenes blikk
og ordene som omhandler morgendagen.

Half 'n' half and then another one

Haha
Symmetrically split in half in the surface of the glass table
Mirrored the features of her face
and she laughed in a way she had never laughed before
Her dimples fled in opposite directions
Now, where is the clown today?

As the foot is put down, neurons fly northwards
and fright steps in
Teeth ram into the angle of the staircase
The image is too vivid and the pain too real
But the foot stays balanced and in the next second
you step onto the next floor
When did the fall die?

The fingers ran across your neck
In the palm the others' feelings did reside
As payment was the time you shared
and the moments thrown out in a common time
We read each others inner texts
So why did we return the book ?

Everything has an expiry date.
Everything is best before.

Vespa in Mono

A Vespa resides on white foam.
It parks in the middle of my glass
even though the surface beneath it
continuously falls.
Saturday erosion just sat in.
Our agenda moves in sips of three.
Eyes seek other eyes above the circle
and as we are closing in on the bottom
we panic
and quickly refill our smiles.

And thus my nights in Mono resumes

Kveldslektyre; André Bjerke

Jeg skrev et dikt
i et sivfylt hav
Min finger gikk ned
i mørkets grav
og diktet - det var vekk
Jeg hadde brukt forgjengelig blekk

Skal du skrive dikt min venn
så må du bruke blekkfylt penn
Ikke som i sist natts drøm
i sjøer med for sterk strøm

Neste gang jeg skriver segn
under søvnens lune dekke
så må jeg passe å få gitt et tegn
så noen kan meg vekke!

Roskilde-stevet

(melodi: DDE - Det går likar no)


Æ våkna opp i teltet
Med tær'n kald og blaut.
Vann rainn inn eine øret
- æ lå nå der og flaut.


Tok på mæ fullt regnsett,
gikk ut på den danske jord.
Men det som faktisk møtt mæ
va en brun Roskilde-fjord!


Æ sett her på skåla
og lure på om æ tør lukt.
Kor my må man tål'a?
Av gjørme, piss og fukt?!?


Å-å-å, vi bygge dika no.
En demning og nå vollgrava.
Vi e jo reine heltan!
Å-å-å, vi bygge dika no.
Så leng vi sjøl e fin og tørr
- vi drit i naboteltan!
- " -

Med mudder opp t knærn,
og surt vann der oppefra
- æ spør; Kor faen e hæren?
Eller en sivbåt sånn som Ra?


Når du e på fornavn med nå støvla,
og adressa e Muddersjø,
så friste leiligheten i byen
- men korsn finn man rett busskø?!?


Æ sett her på skåla
og lure på om æ tør sjå
under den venstre såla
- og spyklatten æ trampa på!!

Å-å-å, vi bygge dika no.
En demning og nå vollgrava
vi e jo reine heltan!
Å-å-å, vi bygge dika no.
Og når vi så drar hjem igjen
- vi etterlate teltan!
- " -

-Stine 07.07.07

Følge

Dagene går og nettene smyger.
Livet leker titten på hjørnet
og jeg klarer knapt holde følge.
Bassen legger rytmen
for føttenes gang
og latteren lurer meg
fram til midnatt.
Atter et døgn snek seg forbi
og jeg sitter med et
undrende smil om leppene.

Forføreren

Jeg lengter så det gjør vondt.
Etter vissheten om at Dette er mitt nav
og herfra går mitt livs eiker ut.
Det brenner i meg etter
å løfte blikket og Se.
Se stedet jeg skal ta utgangspunkt i
- resten av mitt liv.
Hendene, pannen og tråden
som strammes i min rygg.
Så jeg vet hva jeg har å se fram mot.
En deilig smerte i brystet
er håpet jeg har og klamre meg til.

BACDEFGH...

Døgnet mitt står skjevt
i forhold til resten av samfunnet.
Innhyllet i mørke, stillhet
og snikende frustrasjon.
Og likevel vet jeg millioner par øyne
er åpne samtidig med mine.
Hvorfor skal A alltid komme før B?
Vend om på konvensjonene.
Nyt natten og sov i lyset.
De mørke timene er fullt ut mine.

Bly

Jeg har en blystift innkapslet i pannen.
Mor har alltid sagt vi burde få den fjernet.
Jeg må for all del ikke plukke på den,
for så går den i blodbanen
og jeg blir forgiftet.

Mitt hode er forsterket med bly.
Slik jeg ser det.
En halv centimeter rå kraft.
Andre har vett i pannen
og stål i ben og armer.
Jeg har en blyantspiss i topplokket.

Ved tavla i første klasse
plantet en kamerat resolutt
sin nyspissede Caran d'Ache
5 centimeter over mitt øye.
Jeg har skrevet siden den dagen.

Ingen fjerner vel kimen
til den man kan bli?

De fins der ute

Føttene som ikke sender mine
på dør neste dag.
Øynene som ikke
vender ned i bakken,
men memorerer mine
smilerynker.
Ordene jeg ikke har
hørt på lenge,
og denne gangen
kan tro på.
Fingrene som finner veien
mellom mine der vi går.

I går kveld var de ørkesløse
- jeg sov på enerom.

Klepp

Den nye byen
kryper under min hud
setter mothakene fast
og jeg er låst
på et nytt sted.
Rynker av bekymring
burde preget min panne
men istedet er øynene
på stadig leting
etter enda mer å nyte.
Tilværelsen er merkelig
lett å holde ut.
Og hva som skjer i morgen
vet ingen uansett.

Et alkohyl i natten

Svartedøden raser
blant de små grå hver helg.
Et folkemord jeg vil stoppe,
men hver fredag er øksa
plassert i mine hender igjen.
Lærer aldri av grusomhetene
som utspiller seg i svømmende øyeblikk
og stillheten som senker seg over neste dag.
Bortkomne minner
og dunkende fantomsmerter
banker i hver drepte celle.

Sfærisk natt

Min intimsfære er elastisk.
Den utvider og trekker seg sammen.
Noen ganger består den av 3 dører og stillhet.
Andre ganger ligger den godt under huden.
Som oftest er det en armlengdes avstand som skal til
- selv om noen armer får komme tettere på enn andre.
En sjelden gang slipper jeg ikke engang inn meg selv.

---

Han rakte tilfeldigvis armen ut,
la den om hennes midje
og trakk henne til seg
- like før hun tråkket i hundelorten.

-

Han syntes debatten gikk fint,
stemningen var god
og publikum lyttet oppmerksomt.
Men idet han startet på sitt
avgjørende argument,
la hun hånden over hans
- og avbrøt elegant.

-

Lillesøster var tett på
å sovne i sofaen.
Hun lå med hodet
i sin søsters fang
og et par hender
strøk ømt over hennes hår.
Et lite kyss ble plassert
på øretuppen, og et lavt
"sov godt" lød i rommet.

-

Jeg skulle bare lene meg over deg
for å få fatt i saltet,
men plutselig lå min hånd på din skulder.
Jeg så du trakk deg sammen og stengte av,
og jeg vendte ryggen til.

-

De rørte ikke ved hverandre
da de gikk ut av taxien.
Heller ikke da de nærmet seg hans hus.
Dørene i hans trappeoppgang ble passert
uten at de dultet bort i hverandre.
Det var først da de kom innenfor hans soveromsdør,
at hender berørte kropp og munn møtte munn.

---

Vil du dele min luft kreves tillatelse.
Jeg innvilger den mer eller mindre ubevisst.
Noen tråkker over, andre slipper jeg inn og lukker ute igjen,
men de fleste - de aller, aller fleste - får faktisk gi meg en klem...

Jakt

Om du var en jeger
og jeg var en due,
lå jeg nå på bakken
med skadeskutt vinge.

Men du plukker meg ikke opp.
Du har hagla rettet mot himmelen,
klar for neste bytte.

Det heldige med skadeskutte fugler
er at de noen ganger våkner til live
- og flyr i motsatt retning,
vekk fra livsfare,
en erfaring rikere.

Hvem kan si om fuglen
du nå sikter mot
smaker bedre enn
den du lot ligge ?

CPH - OSL - TRD

Hun visste ikke helt hva som gjorde at hun frøs. Om det var bygningen konstruert av kaldt glass og stål, eller følelsen av å være litt ensom og forlatt. Eller var det rett og slett at hun var for stolt til å ta jakken på? Innerst inne visste hun svaret. Hun skulle ønske hun var ventet på, at et av menneskene som sto under "Ankomst utland"-skiltet var der for henne. At hun kunne lese den forventningsfulle sitringen lyse ut av øynene til en spesiell når døren skled til side og hun møtte hans blikk. Etter at han hadde forlatt henne ved gate 35 for to år siden, hadde hun fått et ambivalent forhold til flyplasser. Erindringen av å trille sin koffert ved siden av noen som trillet sin egen i samme tempo, og fire føtter som gikk mot samme utgang og sto sammen i kø, var fremdeles tindrende klar. Nå hadde hun bare styrken tilbake. Styrken til å finne en liggestol, åpne den bærbare og utstråle et bilde av verdensvant jente som reiser alene titt og ofte. Hun fryktet jo ingenting. Og håpet på like lite.

Et par vandrende føtter har alltid en destinasjon. De legger opp kursen etter målet, og legger inn små endringer ettersom hindringer på veien oppstår. Semskete, høyhælede, sammensnørede, hullete og nypussede. Sko krysser gulvet i varierende tempo. Et menneske forbanner gnagsårene etter forrige helgs bytur. Et annet vurderer å bøye seg ned for å knytte skolissene, men bestemmer seg for å vente til bussen er her. Vekten flyttes fra venstre til høyre ben. Det blir lenge å stå og vente.

Han priser seg lykkelig over at han ikke reiste med ekstra bagasje. Det gjorde alt så mye lettere når håndbagasjen var alt man behøvde. For var det et sted han ikke ville oppholde seg over lang tid, var det flyplasser. Luften var knasende kald og sto aldri stille, og lukten av pølser og menneskene som hastet forbi fristet ikke. Transit er tingen. Raskt inn og like raskt ut. Det var jo likevel ingenting å hente her. Mennesker med unnvikende blikk slik bare mennesker i kollektivtrafikken kan unngå å se hverandre. Han dro kortet gjennom siste innsjekking og ville bare sette seg i setet, slumre inn og våkne hjemme i leiligheten. Det var ingen som ventet på ham i ankomsthallen, så hva hadde han der å hente? Og idet han lente hodet tilbake og overså flypersonalets sikkerhets-demonstrasjon, sendte han en bittersøt tanke til mennesket han engang ventet på i en annen ankomsthall, i et annet liv.

Et par vandrende føtter har alltid en destinasjon.
To par vandrende føtter følger derimot sjelden den samme kurs.

Tjern

Hvor dypt går et menneske?

Kan man stikke hånden ned i dets bunnslam.
Vurdere hvorvidt sanden
er dekket av skjell eller tang og tare.
Min innsjøs bredde er for tiden
åpen for fri ferdsel.
Men ingen fascineres av min natur.
De nakenbader om sommeren
- og vinteren lang er jeg tilfrosset.

Hvor dypt går et menneske?
Når det ikke selv vil dykke til bunnen.

Ridende rytter til hest

Jeg er en vagabond i ord.
Den nye samtalen
er meg ridende over pampasen,
over nytt, ukjent land.
En ensom cowboy
på vei inn i et bakteppe
som skal forestille horisonten.

Men går solen opp eller ned?

Derpå

Man våkner litt utpå dagen
med følelsen av at man har mistet noe.
Et par trøtte øyne myser ut i rommet,
teller antallet kjoler på klesstativet
og forsikrer seg om at alle gitarstrengene er hele.
Hånden dykker ned i veska som ligger slengt på gulvet
og undersøker at alle bankkort er på plass
i den lommeboka som mirakuløst nok ble med hjem igjen.
Mobiltelefonen, fylt med pinlige meldinger,
ligger heldigvis på nattbordet.

Man puster lettet ut,
men blir ikke kvitt følelsen av tap.

Konkrete objekter blir alltid med hjem
- abstrakte konsepter som stolthet og integritet
forsvinner dog med forbausende letthet.

Punktum

De store linjene.
Kan de være perforerte?
Mange år senere.
Et annet liv,
og likevel ikke.
Det var visst dette
de kalte Tiden.
Kaster jeg den fra meg,
og påvirker jeg slett ingenting?
Linjer på arket
og i huden finnes.
Men eksisterer min bane i historien?
Eller er jeg kun en prikk?

For noe...

Hvorfor brenner jeg ikke?
Dypp meg i tennvæske.
Dekk meg med svovel.
Tøm meg for alt vått
og sett ild til.
Noe må da være galt
når alle andre lever og ånder.
Jeg fører bare til frustrerte fedre
med white spirit-flaska i den ene hånden
og en ustekt biff på spidd i den andre.

Min grillsesong lar vente på seg.

I senit

Trærne holder deg fanget, jeg vet.
Du har fått livstid og tør ikke flykte.
Fuglene virvler støvet opp når de letter.
De dyktige kan overkomme endeløse murer,
men du bader i gjørme og kommer ikke opp.
I rolig solskinn størkner du.
Men gjett i hvilken sky jeg sitter?
Vi er gjensidig forbannet på hverandre.
Fra stjernene ser du liten ut,
om vinteren blir du til is.
Det kommer øyeblikk hvor du forstår
at min utsikt er bedre.
Jeg ser du allerede er på vei hit opp.

Nå står du i senit
og ser høyt med hele deg.

Paradoks

Han og de andre
som tilfeldigvis spytter på armen din,
tørker den av og gjentar det hele
for å kunne røre ved deg.
Slike som nikker, sier ja
og tar deg i hånden.
Du innser du ikke kan ta dem på ordet.
I stedet omfavner de en annen,
holder blikket ditt og rister lett på skuldrene
med Ubekymret Skyld skrevet i pannen.

De trekker tau
- og du blir revet i stykker.

Solid

Jeg vil endre deg
fra granitt til diamant.
Jeg vil gjøre
det omskiftelige i deg
stenhardt.
Slik at du aldri ser meg
på en annen måte
enn du gjorde første gang.
Kan man elske til
grensen av det forsvarlige?
Med den samme kraft
som når en kule forlater kammeret
eller et førsteinntrykk
går fra kriblende tær
til svimlende isse.
Jeg vil levendegjøre skrift
og bli offer for fast materie.
Jeg vil skytes inn i den andres liv.

Inkubasjon

Juletrær plantes i julis sommervarme.
Påskeliljefrø settes i jorden senhøstes.
Og feriepengene samles opp gjennom hele året.

Jeg er den 10 cm høye julestjernen
på gartneriets sommerhete rullebord.
Jeg er det lille frøet, vindruene som snart
skal tråkkes på og deigen som sakte
men sikkert øker i omfang.

Jeg skal bare ha ekstra gode vekstvilkår,
en høy nok rentefot og våkende øyne.

Så skal du se jeg kommer til
å lønne seg jeg også.

Etasjer

"Jeg ser deg" sa du,
med blikket i gulvet.
Vi tok heisen sammen hver morgen.
En dans i halvvåken tilstand
fram til døren skled
og fingre trykket på knapper.
Første blikk fyrte løs et spill
hvor to par føtters posisjon
og vår pust utgjorde trekkene.

"Vi later som vi reiser et sted" sa jeg,
og savnet reisefeber og mystiske,
runde sirkler på kartet.
De andre dro ut i verden
- vi reiste i små øyeblikk,
side ved side, opp og ned.
Lot oss forsvinne i gulv og tak, borte for alltid.
Ingen husket oss resten av dagen, og da vi skilte
vei var bål tent i våre øyne og natta altfor lang.

Soloppgang i Stines nye bloggunivers

*Snipp* Og der var mitt nye digitale univers' silkebånd klippet over! Så blir det spennende og se hvor ofte, hvor mye og hva jeg får overført til sort på hvitt - and off we go...

NB: For å ikke "oversvømme" internett med mitt skvalder, velger jeg å flytte alt blogginnhold jeg opprinnelig hadde på mySpace-siden min hit. Ergo blir det en god del innlegg nå i starten. Så får vi se om jeg kan opprettholde tempoet senere... Meget tvilsomt. Men morro ska' det bli!!