Tåkeprat

Snakker du i søvne i natt?

Selv om jeg ikke er der,
våkner av din mumlen
og humrer i min egen halvdrøm.

Kanskje krøller du dine tær
og leter etter mine
i din dynefamling.
Jeg sover under to
og savner din ene.

Grenseløs

Heldigvis behøver

man ikke visum

for å slippe inn

i en annens hjerte.

Midten

Jeg har alltid likt

å være midten-jente.

Det passer meg fint

å stå mellom ytterlighetene.

Så får jeg oversikt

og kan holde et øye

med det hele.

Da jeg var liten

trivdes jeg sovende

mellom mor og far

i dobbeltsengen.

Jeg befinner meg mellom

to søstre - vi er

tripp trapp tresko

i personligheter.

I en gruppe er jeg hverken

leder eller underordnet.

Jeg er diplomaten

ute i skyggene.

Den som observerer,

tier stille

men så kommer med

kommentaren som løser alt.

Slik jeg megler i familien,

blant venner og

i mine egne tanker.

For jammen sitter ikke

to Stine'r også

på hver sin side

av mitt hode

og diskuterer høylydt.

Salgbar

Hvem setter min pris,
betaler og tar meg med hjem?
Ingen ser min verdi.
Jeg poserer.
Jeg ikler meg høstens moter.
Jeg er meg selv.
Når aldri frem
og kasseres uansett til våren.
Det kan være det samme.
Lever godt i en eske
på bakrommet
og spiser meg ut
av gjeldende størrelse.
Min verdi synker med meg selv.

I morgen

Det vil kanskje være lettere
om jeg ikke tenker for mye på det.
Innimellom vandrer jeg
bakerst i bevisstheten,
men her er så dunkelt og skittent.
Alltid. All tid er for sen.
Aldri helt sikker på at
jeg føler i Dette Øyeblikk.

Hver dag som går er enda en dag
uten å ha forsøkt.
Enda en dag uten å vite.

Innover

Kanskje holder man opp å stille krav til seg selv fordi noen andre gjør det for en? Subtile hint er ikke subtile når de smerter som en kniv i ryggen. Og allikevel ville man ikke følt hintene som ondsinnete hvis man ikke innerst innvendig hadde et åpent sår som kniven kunne vris omkring i. Andre hever seg selv opp som forbilledlige - og man tror selv man gjør alt riktig. Er ikke det et paradoks, så vet jeg ikke hva et paradoks er. Og jeg vet alt.

Jeg har feil. Og det er altfor riktig av meg å innrømme det.
Nei, hvor er jeg bare god.

Langsomt, så langsomt

Hun gikk alene gjennom natten
og delte smil ut til tomme gater
og blinkende lykter.
Dekket fortauene med usynlige spor
og la retningen ut
i de lykkelige rynkene om øynene.
Hun hadde det ikke travelt.

Idet hun krysset byens lengste bro
og gikk over i siste etappe
smilte himmelen tilbake
og lyste opp veien foran henne.

Den timen hun hadde planlagt
å bruke på veien hjem
ble venn med den etterfølgende.
Ingenting presset på.
Og selv om føttene visste hvor de skulle,
var tankene fullstendig planløse
- og allikevel samlet om stedet
hvor hun ville snøre skoene av.